I år 834 e.Kr. ble det funnet et praktfullt skip i en gravhaug ved Oseberg, utenfor Tønsberg. Gravhaugen ble utgravd i 1904, og regnes som den mest rikt utstyrte vikingtidsgraven vi kjenner til i dag.
I skipet ble to kvinner funnet – den ene antas å ha vært en mektig og innflytelsesrik person, kanskje en dronning eller en religiøs leder. Den andre kvinnens identitet og rolle er fremdeles gjenstand for diskusjon blant forskere. Gravgodset var usedvanlig rikt: sleder, en praktvogn, senger, tekstiler, telt, kjøkkenutstyr, matrester og et stort antall dyr – blant annet hester, hunder og storfe – var lagt ned sammen med kvinnene. Håndverket er av en kvalitet og kunstnerisk verdi som i dag nesten er uforståelig i sin detaljrikdom. Treskjæringer, utsmykninger og tekstilarbeider vitner om en avansert kultur med høy estetisk sans og teknisk dyktighet.
Osebergfunnet er i dag et av de mest kjente kulturminnene fra vikingtiden og gir et unikt innblikk i samfunn, tro og kunst i Skandinavia for nesten 1200 år siden. Likevel er det fortsatt mye som er uutforsket, og flere av gjenstandene – særlig de mer fragmenterte tekstilene – representerer en kulturskatt som fortjener større oppmerksomhet og videre forskning.
Av alle de praktfulle funnene fra Osever er det spesielt Osebergrevlen jeg er interessert i. Osebergrevlen er et tekstil som en gang prydet veggene i gravkammeret. Revlen regnes som et av de mest imponerende tekstilfunnene fra vikingtiden, både i størrelse og i den rike motivverdenen som skildrer mennesker, dyr og muligens mytologiske scener.
Dessverre er bare om lag 20 % bevart i synlig stand, mens resten fortsatt ligger innkapslet i små og store gjørmekaker. Det er mulig at vi aldri vil få teknologi som kan frigjøre hele revlen fysisk uten å skade den. Likevel finnes det i dag programvare som kan spore en fiber fra overflaten og ned i sedimentlagene. Med denne metoden kan hele revlen “pakkes ut” digitalt. Det betyr at vi har muligheten til å gjenskape og formidle et kunstverk av uerstattelig verdi – og bringe frem i lyset en unik del av vår felles historie.
Revlen består av mange fragmenter, og fordi graven en gang ble plyndret og omrotet, kjenner vi ikke den opprinnelige rekkefølgen på denne tekstile fortellingen. I den rekonstruksjonen som i dag vises ved Vikingmuseet i Lofoten, laget av undretegnede, er figurene satt sammen på en relativt tilfeldig måte, ettersom den autentiske komposisjonen ennå er ukjent.
Det er bemerkelsesverdig at dette unike kunstverket har vært gjenstand for så lite forskning. Revlen representerer den eneste kjente fortellende tekstile fremstillingen fra vikingtiden – og den er skapt av vikinger, i deres egen tid og på deres eget sted. Med andre ord: en autentisk “tekstilfortelling” laget av vikinger, i vikingtiden, i selve vikinglandet.
Vi kjenner ikke den fulle historien bak revlen, men scenene kan tolkes som en seremoni eller prosesjon: kvinner og menn, hester med vogner prydet av overdådige tekstiler, muligens med kister om bord. I tillegg finner vi valkyrier, guddommer, hov, offerlunder og en rekke symboler som antyder både livsstil, samfunn og tro i vikingtiden.
Kort fortalt:
Her ligger det et enestående potensial for nye forskningsprosjekter
– et felt som både kan kaste lys over vikingenes visuelle kultur og gi oss ny kunnskap om deres verdensbilde.
Osebergrevlen skiller seg ut som et av de mest gåtefulle funnene fra Oseberggraven, og den har fått relativt lite oppmerksomhet i forskningen. Gjennom mitt arbeid med eksperimentell arkeologi har jeg nærmet meg revlen med et tekstilhåndverkers blikk, og dette har ført til at jeg gradvis har utviklet en forståelse som peker mot at revlen trolig ikke er vevd i soumak, slik tradisjonelt antatt, men snarere er brodert.
Vil du lese mer om min tolkning av Osebergrevlen og hvorfor jeg nettopp mener den er brodert?
